veien tilbake...



Det har vært en lang vei tilbake, det er det ingen tvil om. Jeg skal innrømme at det til tider har vært så mørkt at jeg har lurt på om det var noen vei tilbake. Det rare med det er at jeg ikke husker så mye. Jeg skjønner nå hva overgrepsofre sier (uten sammenligning forøvrig, for jeg er ikke noe offer og jeg har full respekt for disse, misforstå meg rett) at de ikke husker noe og at de stenger ting ute. Jeg tror jeg har blokket ut de 5 mnd med kolikkunge, jeg har blokket ut de 6mndene Felix sov max1 time av gangen døgnet rundt. Jeg husker bare at det vær jævlig, men jeg husker ikke hva slags årstid det var, hvordan jeg kom meg gjennom eller hva jeg tenkte. Jeg vet bare at jeg tenkte at jeg måtte komme meg gjennom dagen, så ble dagene til uker, uker ble til måneder og nå er Felix straks 2.

Jeg husker jeg satt og hatet alle disse "vellykkede" mammaene med babyer som sov 2timer i strekk og som lett tok pupp/flaske. Jeg satt med en baby som sov max 45 min av gangen, som nektet å ta pupp og som også nektet flaske. Jeg satt og fullpumpet brystmelk 6x om dagen i 5mnd og ga melk på kopp til en unge som skrek 6timer uavbrutt hver dag. Kanskje ikke så rart jeg traff veggen hardt og brutalt. Jeg sov ikke, hadde ingen egentid - all egentid gikk til å pumpe, vaske og sterilisere flasker. Jeg gikk stort sett rundt med fett hår og var utslitt. Men i alt dette her, hadde jeg også fått noe vakkert, en sønn, en som trengte meg. Dessverre overskygget alt det som var vanskelige det som var vakkert og jeg visnet hen.

Det har vært tøft, for jeg har følt at jeg har eksistert mer enn jeg har vært til. For noen uker siden tok jeg meg selv i smile over vårblomstringen, jeg hadde lyst til å ta ett bilde av syriner i full blomst, jeg plukket en forglemmegei og tenkte at det er herlig at sommeren er på vei. Det gjorde jeg ikke fjor, ifjor kan jeg ikke en gang huske sommeren. Jeg husker nesten ingenting. Det var da jeg stod med denne blomsten i hånda at jeg skjønte at jeg var blitt bedre. Jeg skjønte at nå var jeg meg, for jeg følte oppriktig og intens glede...



Det er ikke sånn at jeg har levd i tussmørke og tårer i 2 år, men jeg har ikke vært meg selv. Jeg har hatt øyeblikk med glede, jeg har følt kjærlighet, omsorg og jeg har ledd selv om jeg har vært deprimert. Men jeg har ikke hatt overskudd. Du aner ikke hvor mange avtaler jeg har avlyst, hvor mange ganger jeg har løyet for å slippe å være med folk - fordi jeg ikke har orket. At jeg har venner igjen er ett mirakel. Jeg er heldig sånn sett, jeg har hatt venner som har nektet å gi meg opp. Dere vet hvem dere er  ♥  ingen nevnt, ingen glemt. Selvsagt har jeg også de jeg har mistet kontakten med, men der har jeg en jobb å gjøre - jeg må vise dem at jeg er verdt å satse på igjen.


Det føles veldig deilig å være meg selv igjen! Jeg liker jo meg selv, men den versjonen av meg jeg har vært i depresjonen har jeg ikke likt. At Fabelaktigmannen har elsket meg og vært der for meg hele tiden er ett enormt vitnesbyrd om at dette er virkelig mitt livs kjærlighet. Heldige meg.

Til alle der ute som sliter med depresjon, snakk om det, vær ærlig, la deg ta tiden til hjelp. Det finnes ingen quickfix eller en pille som heter depresjon-be-gone. Omgi deg med mennesker som takler at du ikke er den beste versjonen av deg selv, for i mørket vil du ikke finne noe, men finn noen som kan leie deg ut av mørket.



 ♥ 

Takk for alle tilbakemeldinger! Jeg har jo maaange lesere igjen! Herlighet! Så heldig jeg er. Tenk at dere er her! Takk for dere fortsatt er her, så mange fine kommentarer her inne, på snap (@frkfb), på instagram (@fabelaktig) og på mail! Dere rocker!

12 kommentarer

  1. Hei Maia!
    Du skriver så flott om denne vanskelige tiden - jeg er også på vei tilbake, ting tar virkelig tid.
    Kjenner igjen det med de små gledene, som en vakker blomst om våren :)
    Lykke til videre på veien!
    - AC

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei fine du,
      tenk at du stakk innom her?! Etter alle disse årene. Velkommen skal du være ♥
      Det gjør meg trist å høre at du strever og har strevd. Godt å høre at du ser lysere på det. Sender deg en styrkeklem og minner deg på at du ikke er alene.

      Smil og klem
      -Maia

      Slett
  2. Velkommen tilbake 💖

    SvarSlett
    Svar
    1. åh Anita! Så koselig :)
      Takk!

      Slett
  3. Nydelig, ærlig skrive! Tårene triller her❤ Takk! Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Åh, du min fine Lina ♥
      stor klem

      Slett
  4. Så godt at du klarer å skrive dette så forklarende. Dette opplevde jeg med min yngste, jeg bare eksisterte.... jeg opplevde som om jeg var fullstendig alene, og følte alt det du skriver og samtidig en ufattelig ensomhet. Tror ikke mange helt forsto hvor tøft det var. Kjære Maia, du er et herlig menneske, og kommer aldri til å glemme det gode varme blikket ditt da vi hadde bloggtreff i Stav. Så godt at du er tilbake, og vit at alle som har bært i nærheten av det du beskriver føler så absolutt med deg og FORSTÅR. Klemz

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei du fine ♥
      jeg kommer aldri til å glemme deg, du er akkurat sånn som jeg vil bli når jeg blir stor.

      Takk for at du deler tilbake. Det setter jeg pris på. Jeg følte meg mye alene i begynnelsen, men etterhvert som jeg snakket meg ut av depresjonen forstod jeg hvor mange som sliter med det samme. Det gjorde ikke at saken ble bedre, men det hjalp å vite at vi er flere.

      Takk for all omsorg og forståelse. Du er best!
      mange smil og gode klemmer sendes din vei :)

      Slett
  5. Du beskriver det så godt. Å eksistere, ikke leve. Vet ikke hvor mange dikt og sider jeg kunne ha funnet med den teksten på. Å ha venner som har støttet og vørt der misunner jeg deg, mn unner deg det samtidig. Støtte er så viktig. Jeg har måttet kjempe alene og det unner jeg virkelig ingen. Jeg kom meg opp en gang før etter mange år langt nede. Etter morfars sykdom og død som vekket mye gammelt til livet har det vært tungt igjen, mn nå har jeg en flott kar og har ikke falt så langt ned som før heldigvis, mn det har vært mye kroppssmerter og mye av de følelsene du beskriver.
    Det er noe med å finne glede i de små tingene og som yogainstruktøren sa så fint; la tankene komme og så la de gå igjen- ikke la de bosette seg. Som ikke er så lett bestandig 🤣

    SvarSlett
  6. Fint at du skriver om dette. Og så fint at du er på vei tilbake til verden. Tror det er mange flere enn man tror som sliter med slikt, i denne verden hvor vi alle skal være så vellykkede.
    Viktig at du tar tiden til hjelp nå, gjør det du har lyst til når du har lyst, og ikke føle at du må. Om du kommer tilbake til bloggverden også, så er det veldig hyggelig!
    Selv sliter jeg ikke akkurat med depresjon, men jeg er ikke av de som alltid løper rundt og er positiv. Noen dager er man bare litt sur eller sliten. Så fant jeg denne t-skjorten, og den må jeg ha! https://www.probat.no/collections/voksen/products/roser-er-rode

    SvarSlett
  7. Godt å "se" deg igjen <3

    SvarSlett
  8. Så utruleg kjekt å sjå deg tilbake!! Ikkje kjekt å lese om tida du har vore gjennom, men glad du no er open og fortel om det. Mange klemmar til deg.
    Gleder meg til å sjå deg her igjen.

    Klem frå Solveig HH

    SvarSlett